t0njeb -
Hjem Add Om meg Kontakt

1

Sykdommen som ikke synes. Den aller feigeste sykdommen som tar fra deg det aller viktigste du trenger for å overleve, livslysten. Den spiser deg innenfra og ut til du bare består av et tomt hull, som likevel ingen ser. Å være psykisk syk er noe av det mest usynlige og ensomme i verden. Den gjør deg fremmed i en verden du er vokst opp i, den gjør deg ensom mitt iblant alle menneskene. Den forgifter tankene dine og lar deg tro det er dine egne stygge tanker, at du er et dårlig menneske. Den torturerer deg der du sitter med alle og alt du er glad i, men uten evnen til å kjenne gleder over det. Sykdommen i seg selv dreper deg ikke, den fyller deg med skam og angst, den gjør det uutholdelig, den venter til du ikke orker det mer. Den får det til å gjøre handlinger du ikke ante kunne være dine. Til du går løs på din egen kropp i håp om å slippe det vonde. Folk flest tror det handler om oppmerksomhet, men det handler om å ha det så vondt at du ikke vet hvordan du skal overleve. Du ødelegger deg selv for å fjerne det som ødelegger deg. For å få fred. Sykdommen er feig, den er ikke noe konkret, den er ikke et virus i deg som du må ta knekken på. Den er usynlig, den er ingenting, likevel fyller den hele deg. Den sniker seg inn i tankene dine uten at du legger merke til det. Den får til og med dine egne tanker til å vende seg mot deg, den bruker deg selv til å ødelegge deg selv. Den skrur av lyset og lar deg sitte igjen alene i mørket. Menneskene rundt deg sier det er jo bare å skru på lyset igjen, men jeg er jo ikke lysbryteren. Og det er kanskje det vanskeligste av alt, at det blir et hav mellom deg og resten av menneskene. Ingen forstår, ingen ser. At en klem gjør vondt for du kjenner likevel ikke nærhet. At du ikke vil at noen skal ta på deg for du kjenner omsorgen deres råtner i mørket av deg. Uansett hvor høyt du roper er det ingen som hører deg. Du er helt alene.

 

Du har ikke engang en fiende å sloss mot, for det er blitt deg selv.

 

(Er ikke jeg som har skrevet dette, synes bare det var så bra skrevet.)

 

 

  • 2

    Som dere ser så har jeg "gått tilbake i tid". Dette er starten. Dette er hvor det startet. Jeg har lett og lett etter dagboken hvor jeg har skrevet det som kommer i dette innlegget. Jeg fant den, og jeg har lest igjennom den gang på gang. Egentlig så er det fortsatt vanskelig å lese det og enda vanskeligere å skrive det ned. Men jeg velger å dele det med dere. Også igjen fordi jeg vet at andre også sliter med det samme som meg. Så ja, her er første innlegget i "min historie" serien, ellernoe.

    Helt utrolig nok så våknet jeg i dag, noe jeg skulle ønske jeg ikke gjorde. Jeg mener; hvis jeg kunne velge så hadde jeg ikke våknet i det hele tatt. Minuttene går så tregt. Det er som om noen har stoppet tiden. Alt står stille. Men samtidig er det også som om verden og tiden går utenom meg. Jeg er ikke en del av helheten. Dette har jeg følt på mye de siste dagene. Det samme skjedde når jeg våknet i dag. Jeg våknet med en følelse av å ikke høre til her og jeg vet ikke engang hvor den tanken kommer fra. Jeg er jo lykkelig. 

    Så er det virkelig mulig å være lykkelig og ulykkelig på samme tid? Jeg trodde ikke det kunne gå ann, men vanligvis tar jeg da altså feil. I flere dager nå har jeg gått med denne gnagende følelsen. En følelse av at noe er galt. Altså noe er ikke galt med verden rundt meg (for den virker jo temmelig normal spør du meg); det er noe galt med meg. Jeg ser ut som jeg alltid har gjort. Jeg oppfører meg som jeg alltid har gjort. Men jeg føler meg ikke som den samme meg. Jeg kan helt trygt si at jeg har det bra. Men det er alt. Bra er jo ikke best. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få beskrevet akkurat hvordan jeg har det nå. Jeg finner ikke de rette ordene. Bare gi meg litt tid. 

  • 9

    Jeg har tenkt veldig på om jeg virkelig skal legge ut dette innlegget siden det egentlig er veldig personlig. Jeg har bestemt meg for å legge det ut sånn at folk kan få lese min historie, da det er mange andre som også sliter med det samme som jeg. Grunnen til at jeg velger å legge ut dette er ikke fordi jeg vil ha oppmerksomhet eller lignende; jeg legger ut dette for å vise hvor viktig det er å snakke med noen og hvor viktig det er å ha venner en kan stole på og som står ved din side når ting er vanskelige. Så ja. Dette er da min historie.

    03.06.13. Jeg husker den dagen som om det var i går. Det var en helt normal dag, eller for de fleste var det en helt normal dag. Men ikke for meg. Jeg hadde planlagt denne dagen kjempelenge. Lagt opp til det jeg hadde tenkt til å gjøre. Planlagt hva jeg skulle si og hva jeg skulle gjøre. Planen var "enkel" å lage, men MYE mer vanskeligere å fullføre enn det jeg ventet. Noe gikk veldig galt denne dagen. Og i denne sammenhengen er galt positivt.

    Motgang var alt jeg hadde følt den siste tiden og med så mye motgang er det vanskelig å holde hodet høyt hevet så mye lenger. Jeg taklet det ikke rett og slett. Jeg følte at ingen brydde seg om meg og at alle var likegyldige til det jeg gjorde. Jeg så ikke lyset i enden av tunellen og alt var negativt. Jeg tok skylden for alt. Alt som hadde skjedd de siste månedene var min feil, ingen andre sin. Jeg så bare hindringer der det egentlig var muligheter, og jeg ble helt fortapt i min egen verden av tanker og sannheter. Jeg ga så mye av meg selv, og følte ikke at jeg fikk noe tilbake.

    Jeg husker alt fra den dagen (eller nesten alt). Planen min var å holde ut de to første timene (eller tre? er litt usikker). Men iallefall, dagen før hadde jeg blandet sammen den sterkeste alkoholen jeg fant her hjemme (altså en blanding av Baileys og Jägermeister) og det hadde jeg planlagt å drikke på veien til den fossen der jeg planla å hoppe ut i. En annen del av planen var også at jeg skulle legge igjen telefonen min ved noen venner. De ante fred og ingen fare da jeg hadde sagt at moren min kom med en matpakke til meg som jeg måtte hente. Rett før jeg gikk la jeg ut et bilde på instagram. Det sa at jeg var lei meg for alt, og at jeg nå var på min siste dag i mitt 16'årige liv. Og så gikk jeg for å aldri vende tilbake. Men jeg kom tilbake. Synlig beruset vel og merke. Og så; midt i kantina knakk jeg sammen og så husker jeg ikke stort mer. En dag senere ble jeg lagt inn på Veum i Fredrikstad med en alvorlig depresjon. Jeg kunne ikke skjønne hvordan et tomt hvitt rom muligens kunne hjelpe meg, men når jeg ser tilbake i dag - så fikk jeg mer hjelp der enn jeg noen gang har fått og det er jeg evig takknemelig for.

    Jeg har blitt spurt av noen om jeg angrer på at jeg gjorde det. Svaret er at: nei, jeg angrer overhodet ikke. Hvis jeg ikke hadde gjort det jeg gjorde den dagen, så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Jeg hadde ikke fått hjelp. Hjelpen er der fortsatt. Jeg har blitt satt til en "mild depresjon" noe som sier at ting faktisk går gradvis bedre og bedre. Noen dager er verre enn andre da, vel og merke. Noen dager angrer jeg fryktelig på at jeg ikke hadde krefter nok den dagen til å ta mitt eget liv, og at det i seg selv viser hvor fryktelig svak jeg er. Noen dager er bedre enn andre. Noen ganger hører jeg stemmer. "Ingen vil ha deg her lenger. Du er ubetydlig". Stemmene er der alltid, og jeg vet at det kommer til å ta lang tid før de forsvinner helt, men jeg skal ikke gi meg. Skal bare ikke gi meg.